Faggruppe for sykepleiere i revmatologi 28–29 april i Kristiansand
Endelig kunne de norske revmatologisykepleierne samles igjen etter to års opphold på grunn av pandemien. Mer enn 90 revmatologisykepleiere deltok på seminaret for NSFs faggruppe for sykepleiere i revmatologi 28–29 april, der temaet var «Hva om jeg faller? Hva om jeg flyr?».
Betydningen av å være aktiv gikk som en rød tråd gjennom begge møtedagene. Fysisk trening endrer måten vi ser på oss selv. Små, positive endringer kan gjøre en enorm forskjell. Evolusjonen går sakte, og kroppene våre er fortsatt konstruert for et bevegelsesrikt liv på savannen. Samtidig innebærer revmatiske sykdommer særlige utfordringer for pasientene.
Ledetråden snakket med tre av deltakerne – Kristine Kolic-Johnsen, fungerende avdelingssjef ved revmatologisk poliklinikk ved sykehuset i Levanger, Alexander Larsos Skar, sykepleier ved revmatologisk poliklinikk i Levanger, og Inger-Johanne Jærnes, sykepleier ved revmatologisk poliklinikk i Bodø – for å høre hva de tar med seg hjem fra seminaret.
Trioen opplevde programmet som aktuelt og variert, og ser på fysisk aktivitet som en viktig del av behandlingen av revmatiske sykdommer. Slik ble et knippe av inntrykkene fra årets seminar kommentert:
Det er viktig å forstå at vi ikke trenger å gjøre det så vanskelig når det gjelder trening, men at vi heller kan tenke som så at «alle monner drar». Fysisk aktivitet kan være en stor utfordring for pasientene våre, blant annet på grunn av smerteproblematikk, leddslitasje, betennelse og ekstrem tretthet.
Inntrykket vi som helsepersonell gir pasientene våre, betyr svært mye. Det er viktig at vi tar oss tid til å informere om de ulike legemidlene som brukes, og at vi viser trygghet og kompetanse overfor pasientene. Selv om dette kan være vanskelig å få til i en hektisk hverdag, bidrar det til mindre skepsis og gjør at pasientene følger og får bedre effekt av behandlingsopplegget.
Det var fint å få et bilde av hvordan de ulike typene psoriasis ser ut. Vi har mange pasienter med psoriasisartritt. Dette er ofte vanskeligere å behandle da sykdommen angriper blant annet ledd, sener og hud.
Mange revmatiske pasienter plages av langvarige smerter, men vi har verken behandling eller utredning for denne problematikken i Levanger, og må henvise til smerteklinikken på St. Olav.
Treningsprogram for sykepleiere ved revmatiske poliklinikker ville absolutt vært interessant å få inn i de nasjonale retningslinjene.
Når det gjelder infusjonsbehandling, ser vi tydelig at praksisen varierer. Dette er gjerne ikke så overraskende, ettersom det mangler nasjonale rutiner. Her trengs forandring, og det blir spennende å jobbe videre med dette og forhåpentligvis se at det fører frem til nasjonale retningslinjer. Det ville ha spart både oss og pasientene for mye tid.
Det var svært interessant å høre om pasientens overgang fra barn til voksen. Dette temaet skapte stort engasjementet i hallen. I en utsatt alder kreves et trygt miljø og god tilgang til pleiepersonell for å sikre forsvarlig oppfølging og behandling. Her er det gjerne rom for forbedring i samarbeidet mellom avdelinger og/eller sykehus.
Kristine Kolic-Johnsen, som selv ga informasjon fra NSF-FSR på seminaret, poengterte også hvor viktig det er at revmatologisykepleierne nå kan treffes igjen etter isoleringen i pandemiårene:
– Vi er en liten gruppe, og det betyr utrolig mye for oss å knytte og ta vare på båndene mellom de ulike sykehusene. Gleden som var å se i samtlige ansikt, ga tydelig til kjenne hvor gøy deltakerne syntes det var å endelig treffes igjen. At det hadde vært et savn, så man også ved at arrangementet var fulltegnet. Slike tilstelninger gir samtidig yrkesmessige fordeler og mulighet til å holde seg oppdatert. Vi forsøker også å komme sammen på andre arenaer, som f.eks. EULAR, ACR, nettverkskonferanser og lederseminarer, og vi har en egen Facebook-gruppe. Samhold står ganske enkelt høyt i faggruppe vår.
– I informasjonen fra NSF-FSR ønsket jeg å løfte frem hva faggruppe vår står for, og hva vi bidrar med gjennom denne typen seminarer. Tanken er å knytte bånd over hele landet og bidra til profesjonell utvikling – noe vi også gjør i form av stipender til medlemmene våre.
Stafettpinnen går nå videre til Lillehammer, som arrangerer NSF-FSR-seminaret neste år.
